Kvinner faller ut av arbeidslivet. Problemet er ikke dem – det er jobben!

Av Lene Rønning-Arnesen, leder av Sanitetskvinnene Oslo fylke

Kvinner lever lenger enn menn, men har mer sykdom, høyere sykefravær og større risiko for å falle ut av arbeidslivet. Dette paradokset har vært kjent lenge. Likevel har vi i liten grad stilt det mest grunnleggende spørsmålet: Hva om det ikke er kvinnene det er noe galt med – men arbeidslivet?

På konferansen «Kvinners arbeidshelse – kunnskap og tiltak. Hva nå?» som ble arrangert 11. april av Sanitetskvinnene Oslo fylke, ble det tydelig at vi fortsatt behandler kvinnehelse som et privat anliggende. Noe som hører hjemme utenfor jobb. Noe den enkelte må håndtere selv.

Men virkeligheten er en annen.

Helse skjer ikke utenfor arbeid – det skjer midt i det

Kvinner er i arbeid gjennom hele livet. Samtidig går de gjennom livsfaser som påvirker kroppen og hverdagen: menstruasjon, graviditet, småbarnsår, overgangsalder. Dette er ikke unntak. Det er normalen.

Likevel er arbeidslivet i stor grad organisert som om disse erfaringene ikke finnes. Resultatet er at mange kvinner må strekke seg for å få hverdagen til å gå opp – ofte alene.

Et system som skyver ansvaret nedover

Når kvinnehelse ikke tas inn i arbeidslivet, blir konsekvensen at ansvaret individualiseres. Den enkelte kvinne må tilpasse seg, tåle mer og strekke seg lenger. Men når mange opplever det samme, er det ikke lenger et individuelt problem. Det er et strukturelt.

Høyt arbeidspress, lav bemanning og lite fleksibilitet gjør det vanskelig å stå i jobb over tid – selv for friske mennesker.

Vi vet mer enn vi handler

Et av de mest slående funnene fra konferansen var dette: Vi mangler ikke kunnskap. Vi vet at arbeidsmiljø påvirker helse. Vi vet at tilrettelegging og fleksibilitet fungerer. Vi vet at god ledelse kan forebygge sykefravær.

Likevel skjer det for lite.

Kvinnehelse har fortsatt lav status, og mange opplever at det er knyttet skam til å snakke om det. Dermed forblir utfordringene usynlige – helt til de blir store nok til å føre til fravær eller frafall.

Hva slags arbeidsliv vil vi ha?

I paneldebatten ble det stilt et viktig spørsmål: Er lavest mulig sykefravær alltid det viktigste målet? Eller bør vi heller spørre hvordan vi kan få flest mulig til å delta i arbeidslivet – også om det betyr at vi må tåle noe mer fravær?

Det er et politisk og verdimessig spørsmål.

Et arbeidsliv som ikke rommer vanlige helseutfordringer, vil ekskludere mange. Et arbeidsliv som tilpasser seg menneskene, vil inkludere flere.

Et spørsmål om likestilling

Et arbeidsliv som ikke tar høyde for kvinners helse, er ikke et likestilt arbeidsliv. Og det er heller ikke bærekraftig.

Skal vi lykkes, må vi gjøre tre ting: Vi må snakke mer åpent om kvinnehelse. Vi må organisere arbeid på en mer realistisk måte. Og vi må slutte å legge ansvaret på den enkelte.

Kvinner er ikke et problem som skal løses.

De er halve arbeidsstyrken.

Det er på tide at arbeidslivet tar det innover seg.

Les også artikkel i Aftenposten 13. april 2026: Kvinnehelse har vært usynlig i arbeidslivet.