Tidlig ute

Det er liten tvil om at sanitetskvinnene var, og er, driftige damer – og noen menn.

— Ja, det er ingenting i veien for å være medlem som mann, noe som reflekteres i fire prosent av medlemsmassen. Men, for å fullføre historien – ballen begynte å rulle, og N.K.S. var først ute på en rekke ­områder. Det vil for eksempel si tuberkulosehjem, ­sykepleierutdanning og mor-barn-stasjoner, forløper til dagens helsestasjoner. Man har altså startet i det frivillige for så å bli tatt opp som en del av det offentlige, forteller Swärd.

— N.K.S. har tatt pulsen på samfunnet og handlet, legger hun til.

Det betyr at man også var tidlig på forskningsbanen.

— Mikrobiolog Fredrik Gade talte på ­sanitetskvinnenes landsmøte i 1916. Han pekte på problemet kreft, at det var mange kvinner som ble rammet av dette, og at en stor andel av disse igjen var eldre. «Hva har dere tenkt til å gjøre med det?» spurte Gade. ­Sanitetskvinnenes svar var opprett­elsen av organisasjonens første forskningsfond – kreftfondet.

Mange kjenner N.K.S.’ store engasjement innen reumatisme, og blant de øvrige fondene som er opprettet finnes fortsatt kreft, psykisk helse, osteoporose og fond for barn og unge og ett øremerket til barneleddgikt.

— Hundreårsjubileet til foreningen ble ­markert ved opprettelsen av kvinne­medisinsk forskningsfond, hvor søkelyset rettes mot kvinnehelse og kvinners livsvilkår, sier Swärd.

Alle de små bekkene

Årlig forvalter, som nevnt, sanitetskvinnene opp mot 25 millioner kroner til forskning og utvikling.

— Halvparten av disse midlene kommer fra egne innsamlinger og fond. Her er det altså snakk om basarer, salg av fastelavnsris og så videre over det ganske land. Vi pleier å illustrere det ved å si at en doktorgrad hos oss koster 40 000 fastelavnsris, beretter forskningssjefen.

Det kan norske kvinner, og selvsagt menn, være glade for. Tall kan brukes til så mangt, også å sammenlikne frivillig og offentlig innsats.

— På område kvinnehelse og kvinners ­livsvilkår bruker N.K.S. mer på forskning enn hva det offentlige gjør. Vi er hundre prosent ideelle, og får ikke en krone i statsstøtte, understreker Swärd.

Den andre store finansieringskilden til forskning i regi av N.K.S. er ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering, en stiftelse ­bestående av 28 frivillige organisasjoner som eier og fordeler overskuddet fra Extra-spillet. ­Overskuddet kanaliseres tilbake til frivillige organisasjoners helsearbeid.

— Herfra henter vi årlig cirka ti millioner ­kroner, forteller Swärd.

Mamma Mia med mer

Nei, vi har ikke snublet i et hull og havnet i ABBAs tredje album fra 1975. Det dreier seg om N.K.S.’ viktigste satsing om dagen, og da snakker vi selvsagt om kvinnehelse.

— Mamma Mia er et lavterskeltilbud hvor vi tilbyr alle fødende i Norge et nettbasert selvhjelpsprogram for å styrke forholdet ­mellom mor og barn. Dette skal gi kunnskap og trygghet både under svangerskapet og for den nybakte mor, og det er også tenkt som støtte og nytte for far eller partner. ­Formålet er å forebygge fødselsdepresjon, som vi vet at mellom seks og åtte tusen ­norske kvinner kan utvikle årlig i en eller annen form, forklarer forskningssjefen.

Målet er at selvhjelpsprogrammet skal kunne forebygge, og i ­forbindelse med prosjektet utføres det nå to evalueringsstudier.

— Den ene er rettet mot selve konseptet e-helse og spør «har dette noe for seg?». Den andre studien skal undersøke ­hvorvidt ­programmet fungerer for de involverte kvinnene.

N.K.S. driver også regionale veilednings­sentre for pårørende av rusavhengige, hvor man kan komme rett inn fra gaten og få ­profesjonell bistand og hjelp.

— Vold mot kvinner er et annet stort ­satsingsfelt for oss, og vi har nå også satt konse­kvenser av skjønnhetshysteriet i samfunnet på ­dagsordenen, forteller Swärd.

Overalt

Greit. N.K.S. har utvilsomt fremdeles en rekke satsinger og prosjekter i regi av frivilligheten, men hvem er disse ­velmenende kvinnene?

— Organisasjonen har per i dag 41 000 medlemmer fordelt på om lag 700 ­lokallag. Vi er til stede i alle landets fylker, og du ­finner oss på de mest utrolige steder, forsikrer forskningssjefen. Og, N.K.S. kan skilte med inter­­na­sjonalitet.

— Det finnes en søsterorganisasjon i ­Etiopia, Women’s Health Association of Ethiopia (WHAE),  hvor utfordringene er de samme som her i Norge for hundre år siden. De norske foreningene er faddere for lokal­lagene der nede.

Ekstra gledelig er det å registrere at en så historietung forening er i vekst.

— Det etableres stadig nye lokalfor­eninger, og mange unge kvinner slutter seg til oss. Dette viser at det bor indre motivasjon og entusiasme i systemet, slår Swärd fast.

— Vårt arbeid innen forskning er kanskje et av de viktigste argumentene for å melde seg inn, mener hun.

Swärd er klar på at kvinnehelseforskning forsømmes av det offentlige.

— Vi har appellert til styrende ­myndigheter og Forskningsrådet, men er ikke blitt hørt. ­Målsettingen er å gjøre opp status på hva som er gjort på feltet til nå, for så å se på ­utfordringer for fremtiden. Det er godt over ti år siden NOU 1999: 13 Kvinners helse i Norge kom. Det har skjedd og skjer ­heldigvis en del. Farmasøyt og professor ­Hedvig Nordeng (se side 6) fikk doktorgraden via oss og hun har nå to løp gående hvor hun er hovedveileder. Det ene har fått tittelen «Medisin og gravide: trygt for barnet?», og det andre «Sikkerhet av legemidler hos gravide».

Forskerne som støttes av N.K.S. må også kunne bidra som ambassadører for organisasjonen, noe Swärd selv har gjort en innsats for å øke omfanget av i løpet av sine fem år i forskningssjefsstolen.

— De må ha ­kløveren ­bankende i brystet, sier hun.

Kjønn og legemidler

Hva med forskning på kjønnsforskjeller og legemidler? Er dette noe N.K.S. er involvert i per i dag?

— Vi er opptatt av kjønnsforskjeller ­generelt, og vi har nettopp avsluttet et doktorgrads­arbeid knyttet til antracyclins effekt på kvinnehjertet. Hvordan opplever kvinner samspillet med helsevesenet ved utredning, diagnose og behandling, og rett og slett hvordan kvinner møtes og følges opp i helsevesenet er viktig for oss, understreker Swärd.

Hun trekker frem hjerteinfarkt som et godt eksempel.

— Symptomer på hjerteinfarkt kan vises svært forskjellig på kvinner og menn. Helsepersonell, inkludert leger, har ikke alltid kompetanse på å vurdere dette ut fra kjønn, noe som kan føre til at kvinner utsettes for stor fare, påpeker hun.

Dessverre må forskningssjefen slå fast at forskning på kvinnehelse og livsvilkår ikke er forbundet med spesielt høy status.

— Det er ikke særlig sexy, beklageligvis. Det gir ikke nok prestisje til at det blir et interessant felt.

Like fullt, eller kanskje nettopp derfor, er ­sanitetskvinnene på banen, og støtter blant annet forskning ved Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo.

— Forskningsbidrag til basalmedisin er ­kjærkomment, da dette er miljøer som ofte sliter med å skaffe ekstra midler, sier Swärd.

Hun mener standardiseringen av legemidler er på ville veier.

— Det ligger mye i uttrykket liten kvinne, liten pille. Både dosering og behandling varierer fra mann til kvinne, selv om det er en større ­forståelse for skreddersøm på dette feltet enn hva det var for fem år siden. Forskning på kjønnsforskjeller gagner selvsagt både kvinner og menn, så det er her ­likestillingsaspektet ligger.

Manglende kompetanse

Mens vi prater med den engasjerte ­forskningssjefen kommer et spørsmål ­snikende. Burde ikke forskning på kvinnehelse og kjønnsforskjeller være et offentlig anliggende? Eller med andre ord, er ikke N.K.S.’ initiativ her overmodent for offentlig adopsjon?

— Vel, man kunne jo sagt at forskning på kvinnehelse er et offentlig ansvar, noe vi også har vært tydelige på i vår ­henstilling til Forskningsrådet. Men, hva har man gjort? Kjønnsforskningen har i 17 år vært ­bygget opp gjennom egne forsknings­program i ­Forskningsrådet, nå avvikles det. ­Forskningsrådet sier de skal ha med seg kjønnsaspektet i all sin forskning, men kjønn er mer enn likestilling. Her er det altså et soleklart ­misforhold, i likhet med hva det er på området kvinner og legemidler, mener Swärd.

Kvinnehelse i livsløpsperspektiv er dagens satsing fra N.K.S.

— Dette styrer vårt strategiske arbeid og vår forskningsinnsats, avslutter Elisabeth T. Swärd.

Vi får håpe den stødige hånden sanitets­kvinnene stadig holder på samfunnspulsen også i fortsettelsen bidrar til å inspirere til offentlig innsats, og at byråkratene vet å sette pris på den frivillige innsatsen som ligger bak – vi minner om 40 000 fastelavnsris for en doktorgrad.

(Publisert i NFT nr. 4/2015, side 12–13.)